Kronikk av: Jill Loga, Per Selle og Kristin Strømsnes, Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, og Lars Trägårdh, Ersta Sköndal Högskola
Publisert i: Bergens Tidende 3. juni 2012

Jill Loga

Den internasjonale finanskrisen har ført til diskusjon om hvorvidt den nordiske styrings- og velferdsmodellen kan fungere som en mulig buffer og stabiliserende faktor i en stadig mer usikker global økonomi.

De nordiske landene blir plassert øverst på de komparative indeksene som rangerer land ut fra mål på økonomisk vekst, demokrati, livskvalitet og lignende. Interessen, og det positive fokuset på modellen, finner man i businessfora som Davos og i internasjonale publikasjoner som The Economist, The Financial Times og The New York Times. Denne nye interessen for styringsmodellen i de nordiske landene kan være grunnen til at flere politiske partier nå viser interesse for eierskapet til modellen.

Nordisk tillit

Per Selle

Det finnes flere måter å karakterisere denne modellen på, og det åpner opp for politisk strid om hvordan man skal beskrive innholdet, den historiske utviklingen og det politiske fundament for modellen. Det er vanlig å peke på de universelle velferdsordningene som det mest karakteristiske. Det vil si ordninger som ikke kun er rettet mot sosiale grupper med særegne behov, men gir et likt tilbud til alle.

I andre sammenhenger vises det til en sterk fagbevegelse, som samarbeider nært med stat og arbeidsgiverorganisasjoner. I kjølvannet av finanskrisen har interessen særlig blitt rettet mot den sterke graden av tillit man finner i de nordiske landene, og at sterk tillit kan henge sammen med styringsmodellen.

Kollektivet eller familien

Interessen for hvordan tillit skapes, har videre ført til at en er blitt klar over hvordan den nordiske verdiprofilen skiller seg ut, for eksempel i de komparative dataene fra World Values Survey. Det tradisjonelle synet på verdiorienteringen i de nordiske landene, er at det finnes en sterk grad av kollektivisme. Det sosialdemokratiske styresettet knyttes til denne kollektive orienteringen, og til en omfattende stat med en velferdsmodell som sikrer den enkelte fra vugge til grav.

Kristin Strømsnes

Men et særegent trekk ved de nordiske landene i de komparative verdiundersøkelsene, er at de skiller seg markant ut som verdens mest individorienterte land. I kontrast til Norden finner man en langt sterkere familieorientering i USA og søreuropeiske land. Den nordiske verdiorienteringen vitner om sterkere preferanser for statlige velferdsløsninger og en offentlig forankring av rettigheter til det enkelte barnet, den enkelte eldre og syke, fremfor at denne velferden knyttes til familien.

Omsorg er arbeidsplasser

En nasjonal verdiprofil som tilsier sterk individualisme, kombinert med svake familieverdier og høy statlig tillit, kan knyttes til hvordan velferdsmodellen er utformet. Mens Norge rangeres på topp når det gjelder sysselsetting av kvinner, havner ofte Sverige øverst på de generelle likestillingsmålene. I flere land er omsorgen for eldre, barn og syke ivaretatt innen familien.

I de nordiske landene er omsorgsoppgavene gjort til arbeidsplasser i velferdsstaten. Dette gir kvinner selvstendig økonomi, familiene har to inntekter som kan betjene de private lånene, og staten får mange hender i arbeid, skatteinntekter og lavere sosialytelser. At familiene har to inntekter, er blitt en stadig viktigere forklaring på modellens suksess. I et økonomisk perspektiv ses det også som et potensielt undervurdert fundament for å sikre stabilitet.

Lars Trägårdh

En modell under press?

Det er i dette perspektivet det er interessant å se på fremtiden for den nordiske modellen. Er det en modell flere land burde se til, og er det mulig å eksportere deler av den til land med andre verdiorienteringer?

Samtidig som den nordiske velferdsmodellen løftes frem i internasjonale fora, snakkes det internt i landene også om en modell under press. I en fremtidig mer global økonomi, hvor bærekraftig vil en slik kostbar modell være? Når det snakkes om press mot velferdsstaten, handler det først og fremst om den kommende aldersbølgen, som vil gi økte pensjonsutbetalinger, og dette til en gruppe pensjonister som stiller høyere krav til kvaliteten i tjenestene enn tidligere. Samtidig er tallet på personer i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet relativt høyt, på tross av den høye sysselsettingen av kvinner. De fremtidige utfordringene åpner for en diskusjon om reform og endring. Skal man fortsatt finansiere hoveddelen av velferden over skattesed-delen, eller skal man i større grad åpne opp for forsikringsbaserte eller sivile løsninger?

Tillit for fall?

En potensiell utfordring for modellen er også knyttet til legitimitet. En bred og omfattende velferdsstat er båret opp av solidaritet på tvers av sosioøkonomiske forskjeller. De siste tiårene har inntektsforskjellene stadig økt i de nordiske samfunnene (særlig i Norge), og gjennom innvandring blir samfunnet gradvis mer mangfoldig.

Vil man makte å opprettholde den nødvendige tilliten og solidariteten på tvers av klasse, kjønn og etnisitet, når de sosiale forskjellene øker og verdiorienteringen blir mer mangfoldig?

Det er omkring slike spørsmål man finner partipolitiske variasjoner, og sentralt i en slik diskusjon står spørsmålet om hvilken rolle sivilsamfunnet skal spille i rommet mellom staten, markedet og privatlivet. På den ene side argumenteres det for å legge en større del av velferdsoppgavene til ideelle organisasjoner eller til mer privatiserte løsninger for å øke markedsutsettingen.

Frivilligheten fremmes

På den andre side gis sivilsamfunnet en sentral funksjon i samfunnet som fundamentet for solidariteten og tillit. Det er gjennom den frivillige deltakelsen det bygges fellesskap, inkludering og utjevning av sosiale forskjeller, og staten derfor bør legge til rette for slik deltakelse, hevdes det. Mens vi i Norge og Sverige tidligere har vært vant til å høre mellompartiene, og særlig kristendemokratene, snakke om betydningen av frivillig sektor, er det i dag et satsingsområde for den rød-grønne regjeringen i Norge.

I Sverige har også de nye Moderatarne fremmet sektoren, med en styrket allianse mellom enkeltindividet og staten for øye. Høyre, ved Erna Solberg, satte også søkelyset på utformingen av en bedre frivillighetspolitikk i Norge, med vekt på å bevare et vitalt rom mellom staten og markedet (kommentar i BT 26.04).

Det blir interessant å se hvordan de ulike partiene vil benytte sivilsamfunnets ressurser for å bevare den nordiske modellen.

Les mer:
Jill Loga
Per Selle
Kristin Strømsnes